Av Fredrik Larsson, Nestleder.
I Norge, i alle fall i møblerte rom, liker vi å tenke oss at fagforeningsknusing er et tilbakelagt kapittel. At det hører hjemme i historiebøkene, ikke i moderne virksomheter med varslingssystemer, verdiplakater og bærekraftsrapporter. Vi liker å tenke oss at Arbeidsmiljøloven og tariffavtaler satte en stopper for slikt. At når to parter avtaler seg bort fra å løse ting ved konflikt så er det en bevist handling – nå skal ting bli løst ved drøftinger og forhandlinger. Virkeligheten gir dessverre stadig grunn til å stille spørsmål ved dette selvbildet.
Hovedavtalen ble reforhandlet siste gang i høst, men fortsatt ser vi brudd på hvordan partene ute blant grasrota forholder seg til hverandre. Og ikke for å slå oss selv på brystet, men en overvekt av dårlig oppførsel må tilskrives arbeidsgiversiden.
I forbindelse med omstillinger og nedbemanninger ser vi et mønster der tillitsvalgte settes i situasjoner som åpenbart svekker deres mulighet til å ivareta medlemmenes interesser. Det skjer ikke nødvendigvis gjennom åpne angrep på fagorganisering, men gjennom mer subtile grep: Tillitsvalgte settes i rollekonflikter eller plasseres i situasjoner der deres uavhengighet kan trekkes i tvil av medlemmer.
Formelt hevdes det ofte at intensjonen er god. At alle skal behandles «likt». At man vil «skåne» den tillitsvalgte for vanskelige valg. I praksis er konsekvensen det motsatte: Klubben svekkes, tilliten undergraves og arbeidstakere mister sin tydeligste stemme i en av de mest sårbare situasjonene de kan stå i.
Dette er nettopp grunnen til at tillitsvalgte har en særskilt stilling i Hovedavtalen. Ikke fordi de skal ha privilegier, men fordi hele systemet for medbestemmelse og partsamarbeid forutsetter at de kan opptre fritt, tydelig og uten press. Det er i det minste en forutsetning at de er der. Vernet av tillitsvalgte er ikke til for deres skyld alene – det er til for alle ansatte.
Når arbeidsgivere velger løsninger som de forstår kan skape rollekonflikt for tillitsvalgte, men likevel velger å opprettholde dem, er det grunn til å stille spørsmål ved om man fullt ut tar ansvar for dette systemet vi har bygget opp.
Som tillitsvalgt i avdelingen opplever jeg dette stadig, og ikke sjeldent er dette kun trinn en i en mer systematisk prosess i å svekke arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Dette er fagforeningsknusing men skjer nå til dags sjelden med høye skuldre og knyttede never. Den skjer gjennom prosesser og strukturer som i sum undergraver den kollektive representasjonen. Over tid kan slike praksiser gjøre tillitsvalgtrollen utrygg og i verste fall fremstå som en marionett.
Dette angår ikke bare oss i fagbevegelsen. Det angår hele den norske modellen. Et arbeidsliv der tillitsvalgte ikke reelt kan utøve sitt verv i tråd med Hovedavtalen, er et
arbeidsliv med større konfliktnivå, mindre tillit og svakere omstillingsevne. Dette hører historien til.
Arbeidsgiverne er part i Hovedavtalen og må ta sitt ansvar på alvor. Ikke bare i ord når det passer, men i handling. Å forholde seg til tillitsvalgte etter reglene i avtalen er ikke et hinder for ryddige prosesser – det er en forutsetning for dem.
